Helt siden jeg kom til Uganda for første gang i 1999, har jeg hørt om Karamoja og karamojongene- folket som bor der. I Soroti der jeg bodde, snakket folk om karamojongene med en fascinerende blanding av frykt, nedlatenhet og beundring.
«De går nakne!» «De drikker en blanding av melk og blod!» «De tror at alle kyrne i hele verden tilhører dem!» «De har ikke klær, barna går ikke på skolen, og de sover i små jordhytter, men egentlig er de kjemperike, for de har jo så mange kyr!». «De har holdt på tradisjonene sine, mens vi har mistet våre. De lever sånn som våre forfedre levde»
Så altså, Karamoja og karamojongene er noe for seg selv i Uganda. Og som så mye annet, har det sine historiske årsaker. Under kolonitida var området isolert, og kun tilgjengelig med spesiell reisetillatelse. Under Idi Amins styre ble folket i Karamoja undertrykt og ydmyket. I det politiske kaoset i Uganda på begynnelsen av 80-tallet, fikk karamojongene tak i store mengder moderne våpen, og det ble starten på en tretti år lang periode med voldelig konflikt. Først i 2011 var det blitt delvis fred i området, og i dag er hele Karamoja ansett som trygt for både fastboende og turister.
I 20 år har jeg altså hørt om dette folket og denne delen av landet, og det har fascinert meg. Men, det var først i høst at jeg endelig fikk mulighet til å reise til Karamoja selv. Og for en opplevelse! Målet med turen var å se hvordan Alakara reiser kan lage gruppetur til Karamoja. Neste sommer blir første Karamoja-tur, men det blir helt sikkert ikke den siste!
Vi ankom Uganda på Entebbe flyplass, og kjørte til byen Soroti neste dag. Så kjørte vi fra Soroti til Moroto, den største byen i Karamoja. Veien har fram til nå vært en svært humpete grusvei, men nå er den snart ferdig utbedra og asfaltert, og turen tok omtrent tre timer. Det er mye man kan si om kineserne i Afrika, men veiene de bygger er gode å kjøre på!
Moroto er en liten by, stille og rolig. Utenfor byen ligger Mount Moroto på 3083 moh. Vi bodde på Karamoja Safari Camp, som tilbyr både dagsturer i fjellet, og turer til toppen, som for de fleste tar tre dager. Karamoja Safari Camp og Kara-Tunga tours jobber aktivt for å utvikle turismen i området, og tilbyr turer som kombinerer natur- og kulturopplevelser. Vi fikk sammen med en lokal guide oppleve en ekte karamojong-landsby, noe som var spennende både for norske meg, og for mine kolleger fra nabodistriktet! Og så var det stas for meg at språkkunnskapene på ateso kom til nytte- både fordi språket nga’karamojong er nært beslektet med ateso, og fordi damene i landsbyen slo over til ateso når de forsto at jeg kunne det!
Etter to netter i Moroto, gikk turen videre til Kidepo Valley nasjonalpark. Vi kjørte omtrent to timer før neste by, Kidepo. Mye av turen gikk gjennom villmarksreservatene Matheniko og Bokora. Her så vi ikke så mye dyr, men masse flotte fugler, og sjåføren vår påstod hardnakket at det var masse slanger- så det ble ingen tissepause i buskene denne gangen! Kotido er en liten by med støvete gater- og gjett om vi ble overrasket da vi gikk inn på et supermarked som viste seg å ha «Kampala-standard»!
Etter å ha reist mye i Uganda, var det mange ting jeg bet meg merke i. For det første var det veldig få folk langs veien. Vi så heller ikke barn i skoleuniform, eller skilt til skoler eller helsestasjoner. Lange strekninger var det bare oss og veien, og de nevnte fuglene. Innimellom kjørte vi forbi store flokker med kyr, geiter, sauer og esler. Det var de unge mennene som passet de store dyrene, mens smågutter tok seg av flokker med kalver, sauer og geiter. Kvinnene og jentene, de var opptatt med innhøsting av sorghum, og vi så dem på åkrene, eller langs veien med tunge bører på hodet. Eslene ble også brukt til transport av korn fra åkeren.
Når vi kjørte forbi små bosetninger, satt ofte de gamle mennene i skyggen av et tre. Alle menn bar med seg en liten trekrakk, som de kunne sette seg på når de kom fram. Sjåføren vår mente det var utrolig greit- når alle har med seg sin egen krakk, da slipper man jo å finne fram stol når det kommer besøk!
Men, selv om det var flott og kjøre gjennom villmarksreservatene, og fascinerende å se livet i landsbyene vi kjørte forbi, så var det turen fra den bittelille byen Kaabong og videre til Kidepo Valley nasjonalpark som fascinerte oss mest. Fantastiske landskap uansett hvor du snur deg- rare steinformasjoner, åser og fjell i horisonten, og store åkre med knallgule solsikker! Det er vanskelig å beskrive, og selv om bildene er flotte, er virkeligheten tusen ganger vakrere!
Commenti