Der ingen skulle tru at nokon kunne køyra

Vi hadde bestilt en Landcruiser, men fikk en gammel Toyota Hiace. Bussen og sjåføren fra Kampala hadde ikke sjans til å komme over gjørmehullet. Det var 17 kilometer igjen til vi var framme, og jeg var reiseleder for første gang, med 13 norske gjester. Kvelden nærmet seg, og mørke skyer varslet regn.

Så langt, men ikke lenger! Foto: Olaug Galland

Så stod vi der, en liten kilometer utenfor Kapelebyong sentrum, som er siste bebyggelse før Okra gård. William og jeg driver Okra gård, og han og teamet vårt hadde jobbet til siste minutt for å få alt klart til første storinnrykk med gjester. Etter nesten to uker uten regn hadde veien tørket opp og blitt ganske framkommelig, men kvelden før vi kom, hadde det regna kraftig. Den leirholdige jorda var blitt til gjørme, og ingen bil uten firehjulstrekk kunne komme seg over de verste gjørmehullene.

The Bad Place. Du skal ha en god bil og en dyktig sjåfør for å kjøre videre her! Det hadde vi heldigvis da dette bildet ble tatt- men ikke da vi skulle få besøk av vår aller første gruppe turister fra Norge...

Vi fikk tak i William som allerede var på gården. De som hadde reist på veien daglig i lang tid, mente at Hiacen kunne kjøre omtrent halvveis, men bussen burde bli igjen i Kapelebyong sentrum. Halvveis var det et gedigent gjørmehull som de kalte «the bad place», og det var ikke vits i å prøve å kjøre over der. Men, de kunne sende moped-taxier, kalt boda-boda, til det stedet, og så kunne de frakte folk det siste stykket. Halve gruppa satte seg i Hiacen og kjørte av gårde. Vi andre ventet i bussen på at den skulle komme tilbake.

Toyota Hiace er den vanligste bilen i Uganda. Man setter inn 14 seter og bruker den som minibuss. Foto: Rune Braadland

Det er rart med det. Når man er vant til å kunne holdes kontinuerlig oppdatert via mobiltelefonen, så føler man seg ganske «lost» når man ikke aner hva som skjer, og ikke får tak i noen. Mobildekningen både der jeg var og der William var, var dårlig. Og langs veien mellom oss var det ingen dekning i det hele tatt. Vi ventet og ventet- hvor lenge skulle det ta for sjåføren å kjøre første gruppa til det dårligste partiet av veien, og tilbake for å hente oss?

Omsider kom bil og sjåfør tilbake. Nå var det helt mørkt, og vi kunne ikke lengre se stjernehimmelen. Vi satte oss inn i bilen og kjørte. Sjåføren kjempet seg over gjørmete partier, til vi var framme ved «the bad place». Boda-boda guttene var på plass. Vi forlot bilen og satte oss på hver vår moped.

Boda-boda er en moped som brukes som taxi. Den kommer fram stort sett overalt. Og det er ingen grunn til å være mindre enn tre personer på mopeden! Dette er på vei tilbake fra Okra gård, da skinte sola- men "the bad place" var fremdeles våt og gjørmete.

Vi kom oss over «the bad place». Boda-boda sjåføren min fortalte at sønnen min hadde mista sandalen sin i gjørma tidligere på kvelden. Den finner vi nok aldri igjen!

Så kjente jeg de første regndråpene. Det begynte forsiktig. Men snart ble veien sleip og glatt. Nesten som å kjøre på slapseføre hjemme i Norge. Sjåføren min satte opp farta. Jeg ba ham kjøre seinere. «Nei, det kan jeg ikke, for da kan vi risiker å sette oss fast! Og slapp av, jeg kjenner denne veien, jeg kjører jo her hver dag! Nå som veien har vært så dårlig har det vært god business for oss som kjører boda-boda, for ingen biler eller busser har kunnet kjøre her. Så jeg har kjørt her flere ganger om dagen i mange måneder nå».

Regnet blir kraftigere og kraftigere. Det blir kaldt å sitte bakpå i bare t-skjorte. Det føles som om vi aldri kommer frem. Endelig ser jeg lys i det fjerne. «Nå er vi fremme», sider sjåføren. Det er ingen andre i landsbyen som har solcelle-lys, så det er ingen tvil om at vi nærmer oss Okra gård.

Det må være drømmeforhold for de som liker å sladde på moped. For ei dame godt opp i 30-årene, som bare vil komme seg helskinnet frem, er det derimot ganske skummelt. Heldigvis er sjåføren så erfaren som han selv har påstått. Vi kjører gjennom hullet i gjerdet, forbi kjøkkenet der kjente ansikter sitter rundt kullovnen og roper «karibu, karibu!», forbi geitehuset, og inn på tunet med gjesthytter og oppholdsrom.

Så er det bare å vente på de siste i følget. Noen minutter etter at jeg selv er fremme, kommer sistemann. Endelig er gruppa samla igjen!

Kjøkkengjengen kommer med maten. Den er blitt kald. De hadde jo ventet oss i 17-18-tida, men nå var klokka blitt over ni før alle var på plass.

Rundt midnatt høres en motordur i det fjerne. En traktor! Vi hadde jo ikke kunnet ta med oss noe særlig bagasje på boda-bodatur, så vi hadde fått leid en traktor med tilhenger for å kjøre opp bagasjen. Endelig var alt på plass, og gjestene kunne få sove etter en innholdsrik dag. Vi lærte at neste gang, da må vi be gjestene om å pakke en lett sekk med det de trenger på gården, og la kofferten ligge igjen i bussen ;)

Bagasjen og kjøkkengjengen ble hentet med traktor oppholdet på gården var slutt.

TIA- this is Africa, sier man ofte i Uganda. Og ja, dette er Afrika. Ting går ikke alltid som planlagt. Noen gang tar ting mye lengre tid enn man hadde tenkt. Men, det ordner seg alltid til slutt! Og det er kanskje en av de tingene som gjør det så utrolig spennende å reise i Uganda- selv om ingenting skulle gå som planlagt, så er det alltid noen som kan hjelpe, og det ordner seg til slutt. Hakuna matata!

Landcruiseren vi egentlig skulle hatt både til og fra gården, kom og hentet oss da vi skulle tilbake.

Og helt til slutt- eieren av Landcruiseren stilte opp da vi skulle tilbake igjen ;)

Det må vel være dette som kalles en opplevelsesferie?